noen spesielle opplevelser

HEI IGJEN ALLE SAMMEN.

27.mars - 09
Ja nå er enda en uke snart gått, og vi sitter her og ser solen går ned, samtidig som vi tenker igjennom noen av våre opplevelser.

Ved tidligere blogg, skreiv vi om to barn som var ekstremt underernærte. Den ene hadde vi besøk av her hos oss på mandag. Hun var 4 mnd, og såg ut som hun skulle klare seg. Sist hun var her klarte hun ikke å suge hos mor, vi håndmelket henne og ga barnet på sprøyte, noe mor skulle gjøre hjemme selv. Det hadde nok virket, barnet saug nå fint og virket kvikkere.
Det andre barnet hadde ikke komt til kontroll som avtalt. Idag leigde vi ambulansen og drog ut til landsbyen for å se til han. Men dessverre var de ikke der. Slektningene sa at barnet fortsatt levde. Vi kan bare håpe.

En annen historie er, en jente var hos oss på kontroll for 3,5 uker siden. Gravid i uke 32. Vi kunne ikke høre noen fosterlyd og ikke hadde hun kjent liv i magen sier hun. Hun får beskjed om å komme igjen om en uke, noe hun gjorde. Hørte heller ikke fosterlyd da, heller ikke hadde hun kjent liv ( vi lyttet med doppler og jordmor stetoskop) Vi ønsket da å sende henne videre til ett annet sykehus for å ta ultralyd og evt sette igang fødselen dersom barnet var dødt. Da kommer dette med penger inn. Ett kjempe problem, de vil ikke betale, selv om de kanskje har noe. Vi hadde besluttet å bruke penger i den blå kassen ( innsamlede penger fra KK Haugesund ) for dette.Men mannen tok kvinnen med seg tilbake til landsbyen uten å gi beskjed om det. Siden hadde vi ikke hørt noe fra de. I dag tok vi turen til deres landsby. Dette var langtvekkistan. Smale, humpete veier langt inni jungelen. Jeg trodde til slutt at vi kom til å bli stammemåltid, så eg sa til Ingid at dette var det Christine var redd for, hun såg mamma i ei stor panne, bundet til et tre, på bålet, he,he. Men til slutt åpenbarte det seg en liten landsby, bare stråhytter. Den første vi såg, var jenta vi lette etter, fortsatt gravid. Det vi fryktet var at de hadde gjort noe med henne for å få ut barnet. Det gikk ikke lenger enn 2 min, så hadde vi hele landsby befolkningen rundt oss. Vi fekk tak i høvdingen i byen og det ble en oppstannelse, men til slutt kom vi til enighet. Vi fikk lyttet på jenta igjen, ingen fosterlyd. Avtalen nå er at hun kommer til oss på tirsdag. Da sender vi henne videre med ambulansen til Freetown og får den behandlingen hun trenger. Dette har vi sagt at vi betaler av kassen vår. Vi er spente om det skjer.

Mandag hadde vi en vanskelig fødsel. En 4, gangs fødende kom inn med gode rier. nesten full åpning. Ved undersøkelse viser det seg at det var en total ansiktspresentasjon, med panne opp!
Egentlig umulig å føde vaginalt. Vi undersøkte noen ganger, sammen med legen her, for å være helt sikker på våre funn, men ingen tvil om hvor munnen til barnet var, han beit. Etter mye fram og tilbake, blei ambulansen ringt etter, og mannen til kvinnen ble hentet. Vi måtte overflytte henne til et annet sykehus for keisersnitt. Fam var ikke interessert i å sende henne, ikke kvinnen selv heller. Ett vanskelig dilemma. Som en siste utvei, bare for å gjøre noe, prøvde vi å dytte barnet opp, samtidig som vi dreide. På et mirakuløst vis kom barnet ned, og ut, med ansiktet først, men snudd rundt!! Han hadde " doble lepper og øyne" måtte bagges litt og stimuleres, men så kom skriket. Tror vi var litt i skjokk begge to, men veldig glade for at alt hadde godt bra. Gutten veide 4000 gr, i fin form nå.

Som dere ser er det mye for oss å oppleve noen ganger litt for spennende. En av dagene denne uken, gikk vi vår faste tur på ettermiddagen. Vi kom til en landsby nær Rotifunk. Vi hadde hørt tromming hele dagen og tenkte våre tanker. I det vi kommer til de første husene, ser vi følget. Dansende kvinner og sammen med de ei lita jente, 7-8 år. Bakerst i følge en person med svart maske og pinne drakt! Vi stoppet opp og spurte hva som foregikk, Selv om vi kunne skjønne det. Det blei skikkelig oppstannelse og munnhøggeri. Vi blei litt endstelige for det hele, vi valgte derfor å snu. Vi ble forklat når vi kom tilbake at dette var en omskjæringsseremoni. Jenta hadde sittet i en hytte i 14 dager, og var nå klar for å gå ut. Denne hytten hadde vi gått forbi noen ganger og lurt på hvorfor det var et hvit klede foran døra. Det var også røde og hvite bånd strekt langs hytta. Det var tydeligt at vi hadde forstyrret seremonien deres, og vi fikk beskjed i ettertid at vi gjorde godt i å snu.
Ellers går dagene her nede veldig fort. Jeg Eli, gleder meg veldig mye til å få besøk av mann og en datter på tirsdag. Gleder meg til å ha noen å dele disse opplevelsene dette landet har, med mine nærmeste.
Ellers gleder Ingrid seg til å bli mormor igjensnart. Hennes yngste dtter skal føde sitt andre barn i midten av april. Hun er glad dette skal skje i Haugesund og ikke i Sierra Leone.
Hadet br alle sammen. PS Vi er fortsatt friske og raske, takket være vår gode og snille kokk og edderkopp dreper Issa.

Masse hilner fra Ingrid og Eli