En siste blogghilsen fra Rotifunk.

Det har vært "African Childrens Day" her i landet. Det var et langt barnetog med sang og trommemusikk. De sang om at det ikke måtte bli mer krig i landet. Utrolig hvor mange barn det er her i landsbyen. Men, de som ikke hadde sko og hvite sokker, fikk ikke gå i toget. De måtte se på.. Det ble arrangert dans for skolebarna også. Det kostet kr 1.50 å komme inn, så en del måtte stå utenfor.
Lørdagsmorgenen var trist på sykehuset. Det kom inn gutt på ca 1 år. Han hadde nesten 40 grader i temperatur, stivt blikk og pustet tungt. De sa han hadde hatt feber siden kvelden før, men spørs om det stemte. Det var vel heller de 2 kronene det koster å gå til legen, eller at de først prøvde "native herbs". Han døde etter en time. Sykepleierne var redde for å gi noe som helst av medikamenter, da de kunne få skylden for at han døde da. Men, det hadde ikke vært noe å gjøre for ham uansett. Familien måtte bære ham hjem på landsbyens båre. Er ikke noe begravelsesbyrå her.

Samtidig kom de inn med en høygravid kvinne på båre fra en annen landsby. Hun hadde kramper og var nesten komatøs. Hun hadde også høy temperatur og høyt blodtrykk. Hun fikk Paracet og Magnesium, kom seg etterhvert. Hun ble sendt til Freetown med ambulansen. Fikk høre at hun ble forløst 2 dager senere, og alt stod bra til med mor og barn.

I går morges, kom det inn en førstegangsfødende på 15 år som veide 44 kg. Det var 5 cm åpning og hodet stod dypt. Vi passet på henne mens vi hadde mandagens mange svangerskapskontroller. Det var ikke så mye rier å skryte av. Det gikk sakte fremover og utpå kvelden var det tid for å trykke. Her er det ikke lov til å gi Syntocinon eller å ta vannet. Må bare ha masse tålmodighet.. Men, en kan jo være litt ekstra hardhendt med vannblæra når en vaginalundersøker, som her. Etter 1 time og 45 minutters trykking, la vi på kiwicup. Det var over 5 min.mellom riene. Vi lurte oss til å gi en strek med Syntocinon..
De lokale hjelperne kjeftet og styrte i vei med jenta. Vanskelig med fødsler her pga mangelen på kommunikasjon med fødedamene. Jenta var redd og samarbeidet dårlig. Alle blandet seg inn og det var helt "gale mattias". Til og med vacumen ville de være med og bestemme over, selv om de ikke har noen erfaring med det. Dro på flere rier, uten at hodet kom lenger ned. Familien stod utenfor og ba. Da hodet til slutt begynte å komme ned, ble det vondt for jenta. Hun krøp oppover i senga, med jordmora og kiwicupen på slep.. Alt dette foregikk med bare en lommelykt som lys. Kan tro vi var glade da det endelig kom en sprek pike etter 2 timer og 10min. trykking. Familien takket og danset til oss.

I morgen er siste arbeidsdag og om kvelden skal vi ha avskjedsfest for personalet. Har nå gitt bort det meste vi hadde med av klær og penger, men etterspørselen er fortsatt stor.

Drar til Freetown på torsdag. Håper på sol på stranda denne gang. Drar hjem på søndag.
Er med blandete følelser vi drar herfra. Mye vil vi ha som gode minner, noe vil vi helst glemme.
Vi har begge ønske om å komme tilbake.

Hilsen Molly og Ingrid